På fjorten år gikk Berlin fra revolusjon til hyperinflasjon til å bli Europas mest utprøvende storby – og deretter rett inn i diktatur. Weimar-tidens Berlin er den perioden byen fortsatt selger seg på, og også den det er lettest å romantisere. Her er hva som faktisk skjedde, og hva du kan se av det i dag.
1918: to republikker på samme ettermiddag
9. november 1918 brøt keiserriket sammen. Sosialdemokraten Philipp Scheidemann utropte «den tyske republikk» fra et vindu i Reichstag. Noen timer senere utropte Karl Liebknecht «den frie sosialistiske republikk» fra balkongen på byslottet, drøyt en kilometer unna. De to proklamasjonene sier alt om hvor uavklart maktforholdet var.
Januar 1919 endte det i åpen konflikt. Spartakusoppstanden ble slått ned av regjeringstro tropper og frikorps, og 15. januar ble Liebknecht og Rosa Luxemburg drept. Luxemburgs lik ble kastet i Landwehrkanal og funnet først i mai. Nasjonalforsamlingen møttes i Weimar framfor i Berlin nettopp fordi hovedstaden var for urolig – derav navnet på republikken. I mars 1920 forsøkte Kapp-kuppet å ta makten i Berlin, og ble stanset av generalstreik.
Foto: Willy Pragher · CC BY 3.0 · Wikimedia Commons · skalert
1920: byen dobler seg over natten
1. oktober 1920 trådte Groß-Berlin-Gesetz i kraft. Åtte selvstendige byer, 59 landkommuner og 27 godsdistrikter ble slått sammen med Berlin. Arealet gikk fra 65,7 til 878,1 kvadratkilometer, og innbyggertallet doblet seg til rundt 3,8 millioner. Over natten var Berlin verdens tredje største by, etter New York og London.
Det er denne loven som gjorde Charlottenburg, Spandau, Köpenick, Lichtenberg, Neukölln, Schöneberg og Wilmersdorf til bydeler i stedet for egne byer, og som forklarer hvorfor Berlin fortsatt har flere ganske ulike sentrum framfor ett.
1923: da pengene sluttet å bety noe
Hyperinflasjonen i 1923 er vanskelig å forstå uten tall. Lønninger ble utbetalt to ganger daglig fordi de mistet verdi i løpet av dagen. Folk handlet umiddelbart etter utbetaling. Sparepenger, pensjoner og forsikringer forsvant fullstendig for en hel middelklasse – en erfaring som formet tysk økonomisk politikk i hundre år etterpå. Valutareformen i november 1923 stoppet det, men tilliten kom aldri helt tilbake.
De gyldne årene 1924–1929
Så fulgte fem år som gjorde Berlin til kulturhovedstad i Europa. Byen hadde flere dagsaviser enn noen annen europeisk by, Europas største filmstudio i Babelsberg og et teaterliv uten sidestykke.
- Film: Fritz Langs «Metropolis» (1927) og Walther Ruttmanns «Berlin – Die Sinfonie der Großstadt» (1927). Marlene Dietrich fikk gjennombruddet i «Der blaue Engel» (1930).
- Teater: Bertolt Brecht og Kurt Weills «Tolvskillingsoperaen» hadde premiere på Theater am Schiffbauerdamm 31. august 1928. Huset er i dag Berliner Ensemble.
- Vitenskap: Albert Einstein arbeidet i Berlin og fikk nobelprisen i 1921. Byen var verdens tyngdepunkt i fysikk.
- Arkitektur: boligkoloniene til Bruno Taut og Martin Wagner – Hufeisensiedlung i Britz og Weiße Stadt i Reinickendorf – var forsøk på å gi arbeiderfamilier lys, luft og egen balkong. Seks av dem står i dag på UNESCOs verdensarvliste.
- Uteliv: Berlin hadde et åpent homofilt og lesbisk utelivsmiljø som var enestående i samtiden, med klubber som Eldorado i Schöneberg. Magnus Hirschfelds Institut für Sexualwissenschaft, grunnlagt i 1919, var verdens første i sitt slag.
Det er verdt å holde fast ved at dette gjaldt en minoritet i byen. For de fleste berlinere var 1920-tallet trangboddhet i leiekaserner og usikkert arbeid. Kabaretmyten dekker en liten del av byen.
Sammenbruddet
Børskrakket i New York høsten 1929 traff Tyskland hardt, fordi gjenoppbyggingen etter 1924 var finansiert med amerikanske lån. Arbeidsledigheten eksploderte, og gatene ble arena for organisert vold mellom SA og kommunistenes kampforbund.
Berlin var likevel aldri en nazistisk høyborg ved valgurnene – NSDAP gjorde det gjennomgående svakere her enn i landet som helhet, og arbeiderbydelene i øst og nord stemte rødt til det siste. Det hjalp ikke. 30. januar 1933 ble Hitler utnevnt til rikskansler, og samme kveld marsjerte SA med fakler gjennom Brandenburger Tor.
Så gikk det fort. Riksdagsbrannen 27. februar ga påskudd for å oppheve borgerrettighetene. 6. mai ble Hirschfelds institutt plyndret, og 10. mai brant studenter bøkene fra biblioteket – sammen med tusenvis av andre – på Opernplatz, dagens Bebelplatz. Weimar-tidens Berlin var over på under fire måneder. Fortsettelsen står i Topographie des Terrors og Huset ved Wannsee.
Hvor du ser det i dag
- Bebelplatz – Micha Ullmans minnesmerke fra 1995: en glassplate i brosteinen med et tomt, hvitt bibliotek under. Gratis, alltid tilgjengelig, lett å gå rett over.
- Hufeisensiedlung i Britz – Bruno Tauts hesteskoformede boligkoloni fra 1925–30, på UNESCOs verdensarvliste. U7 til Parchimer Allee. Det bor folk der, så det er en spasertur, ikke et museum.
- Berliner Ensemble ved Schiffbauerdamm og Kino Babylon ved Rosa-Luxemburg-Platz, begge fra slutten av 1920-tallet og fortsatt i drift.
- Funkturm og messeområdet i vest, fra 1926, med Haus des Rundfunks fra 1931 i nærheten.
- Minnesmerket for Rosa Luxemburg ved Landwehrkanal, nær Lichtensteinbrücke i Tiergarten.
- Shell-Haus ved Landwehrkanal – Emil Fahrenkamps bølgende kontorbygg fra 1932, et av byens beste eksempler på perioden.
Alt dette er gratis å se fra gaten. Vil du ha den lange linjen bakover og framover, ligger den i Berlins historie og Preussen og keisertiden.