Preussen og keisertiden

Berlinguiden.net · Reiseguide til Berlin·Kontrollert juli 2026 av Terje Moy, ansvarlig redaktør · slik kontrollerer vi fakta

Det meste av det som ser gammelt ut i Berlin, er preussisk. Unter den Linden, Brandenburger Tor, Museumsinsel, Charlottenburg – alt sammen kommer fra de drøyt to hundre årene da byen først var kongelig residens og deretter keiserlig hovedstad. Her er den korte versjonen av hvordan en middels handelsby endte som Europas raskest voksende storby.

Fra Cölln og Berlin til residensby

To handelsbyer på hver sin side av Spree er utgangspunktet: Cölln, første gang nevnt i skrift i 1237, og Berlin i 1244. Berlin regner 1237 som grunnleggelsesår og feiret 750-årsjubileum i 1987.

I 1415 fikk Friedrich VI av Hohenzollern, burggreve av Nürnberg, markgrevskapet Brandenburg. Det ble starten på et dynasti som skulle styre i Berlin i fem hundre år, helt til 1918. Byggingen av byslottet startet på 1440-tallet, og byen mistet gradvis selvstendigheten sin til fyrsten.

Trettiårskrigen 1618–48 var nær ved å utslette Berlin. Byen mistet omtrent halve befolkningen til krig, sult og pest. Gjenoppbyggingen ble drevet fram av Friedrich Wilhelm, «den store kurfyrsten», som styrte fra 1640. Han anla alléen som ble Unter den Linden, bygde festningsverk – og gjorde noe som formet byen mer enn noe annet: i 1685 innbød han franske huguenotter, som var forfulgt i Frankrike, til å slå seg ned i Brandenburg. Rundt 6 000 kom til Berlin. På et tidspunkt var omtrent hver femte berliner fransktalende, og innvandringen brakte med seg håndverk, handel og et fransk preg som fortsatt sitter i språket – Bulette, Boulevard, Etage.

Kongeriket

18. januar 1701 kronet kurfyrst Friedrich III seg selv til Friedrich I, konge i Preussen, i Königsberg. Formuleringen var et diplomatisk kompromiss, men rangen var reell, og Berlin ble residensby i et kongerike.

Sønnen Friedrich Wilhelm I, «soldaterkongen», gjorde det motsatte av faren: kuttet hoffutgiftene, bygde hæren og gjorde Berlin til garnisonsby. Byen ble utvidet med rette gater og plasser, deriblant den åttekantede Leipziger Platz og den kvadratiske Gendarmenmarkt.

Under Friedrich II, «den store», fra 1740 til 1786, ble Preussen en europeisk stormakt gjennom krigene om Schlesien – og Berlin fikk sin monumentale akse. Forum Fridericianum langs Unter den Linden ga byen operahuset, St. Hedwigs-katedralen og det gamle biblioteket. Sanssouci i Potsdam ble kongens sommerresidens.

Brandenburger Tor kom rett etter, bygget 1788–91 av Carl Gotthard Langhans etter mønster av porten til Akropolis. Kvadrigaen på toppen er Johann Gottfried Schadows fra 1793.

Napoleon, nederlaget og gjenreisningen

I oktober 1806 slo Napoleon den preussiske hæren ved Jena og Auerstedt og red inn gjennom Brandenburger Tor. Kvadrigaen ble demontert og fraktet til Paris. Den kom tilbake i 1814, og fikk da et jernkors i seierskransen – derav navnet Pariser Platz på plassen innenfor.

Nederlaget utløste en reformperiode. Universitetet ble grunnlagt i 1810 av Wilhelm von Humboldt og ligger fortsatt i sitt opprinnelige bygg på Unter den Linden. Arkitekten Karl Friedrich Schinkel formet byen på nytt i nyklassisistisk stil: Neue Wache, Konzerthaus på Gendarmenmarkt og Altes Museum, det første offentlige museet i Preussen, åpnet 1830. Det var starten på Museumsinsel.

Keiserrikets hovedstad

18. januar 1871 ble Det tyske keiserriket proklamert i speilsalen i Versailles, og Berlin ble hovedstad i en stat med over 40 millioner innbyggere. Wilhelm I var keiser, Otto von Bismarck rikskansler.

Det som fulgte, kalles Gründerzeit. Byen vokste fra rundt 825 000 innbyggere i 1871 til nesten to millioner rundt århundreskiftet. Industrien drev veksten: Borsig bygde lokomotiver, Siemens og senere AEG bygde elektrisk infrastruktur i en slik skala at Berlin ble kalt Elektropolis. Første undergrunnsbane åpnet i 1902.

Prisen betalte de som flyttet inn. Hobrecht-planen fra 1862 la opp til tett kvartalsbebyggelse, og resultatet ble Mietskasernen – leiekaserner med bakgård på bakgård, ofte fire i dybden, med utedo i trappeoppgangen. Dette er de samme kvartalene som i dag utgjør Prenzlauer Berg, Kreuzberg og Friedrichshain, bare betydelig mindre overbefolket.

Keisertidens Berlin ga byen mye av det som fortsatt står: Siegessäule (1873), Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche (1895), Reichstag (1894) og Berliner Dom (1905). Wilhelm II, keiser fra 1888, hadde en smak for det representative som gjorde at samtidige berlinere spøkte med at byen ble bygget i «Wilhelminsk barokk».

9. november 1918 abdiserte Wilhelm II, og fem hundre år med Hohenzollern var over. Det som fulgte, står i Weimar-tidens Berlin.

Hvor du ser det i dag

• Unter den Linden fra Brandenburger Tor til Schlossbrücke – hele den fredrisianske aksen på tjue minutters gange.
• Schloss Charlottenburg – det største bevarte Hohenzollern-slottet i Berlin, med barokkhage.
• Gendarmenmarkt med den tyske og den franske katedralen, den siste bygget for huguenottmenigheten.
• Altes Museum og resten av Museumsinsel.
• Potsdam – Sanssouci og residensbyen, 40 minutter unna med S-Bahn.

Vil du ha hele tidslinjen samlet, fra middelalderen til i dag, ligger den i Berlins historie.