Spandau fengsel og Rudolf Heß

Berlinguiden.net · Reiseguide til Berlin·Kontrollert juli 2026 av Terje Moy, ansvarlig redaktør · slik kontrollerer vi fakta

I over førti år lå det et fengsel i Spandau som fire stormakter styrte sammen, gjennom hele den kalde krigen, uten avbrudd. De siste tjueen årene satt det én mann der. Da han døde i 1987, ble bygningen revet i løpet av noen uker og restene knust til pulver. Denne artikkelen forklarer hvorfor – og hva som står på tomta i dag.

Hvor lå fengselet, og hva var det opprinnelig?

Fengselet lå i Wilhelmstraße i Wilhelmstadt, sør i bydelen Spandau, langt fra sentrum og langt fra Zitadelle. Dette er verdt å understreke, for det er den vanligste misforståelsen om stedet: krigsforbryterfengselet lå ikke i festningen. Museumslederen på Zitadelle Spandau har oppsummert det tørt – på spørsmålet om hvor Heß satt her, er svaret «ingen steder».

Bygningen var ikke bygget for Nürnberg-dommene. Arbeidet startet i 1877 på et sentralt festningsfengsel, og fra 1881 satt det soldater og krigsfanger der. Etter et oppsiktsvekkende befrielsesaksjon under novemberrevolusjonen i 1918 ble anlegget sivilt fengsel fram til 1933.

Så kom den delen av historien som ofte forsvinner i skyggen av det som skjedde etterpå. Rett etter riksdagsbrannen i 1933 tok nazi-regimet fengselet i bruk til «forebyggende beskyttelsesforvaring». Fram til 1945 satt et stort antall politiske fanger der, mange av dem dømt til døden – og for første gang også kvinner, i særlig grad fra den polske motstandsbevegelsen. Stedet var altså et nazistisk fengsel i tolv år før det ble et fengsel for nazister.

De sju fra Nürnberg

Dommene i hovedkrigsforbryterprosessen i Nürnberg falt 30. september og 1. oktober 1946. Tolv av de tiltalte ble dømt til døden, tre frikjent. Sju fikk fengselsstraff, og alle sju havnet i Spandau da fengselet ble tatt i bruk sommeren 1947:

• Rudolf Heß, Hitlers stedfortreder fram til 1941 – livstid.
• Walther Funk, riksøkonomiminister og riksbanksjef – livstid.
• Erich Raeder, storadmiral og marinesjef – livstid.
• Baldur von Schirach, riksungdomsfører og senere gauleiter i Wien – 20 år.
• Albert Speer, arkitekt og rustningsminister – 20 år.
• Konstantin von Neurath, utenriksminister og riksprotektor i Böhmen-Mähren – 15 år.
• Karl Dönitz, storadmiral og Hitlers etterfølger som statsoverhode i mai 1945 – 10 år.

Heß ble dømt for planlegging av angrepskrig og sammensvergelse mot verdensfreden, men frikjent for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Det er en viktig detalj når man vurderer hvor lenge han satt.

Fengselet hadde plass til flere hundre fanger. Det ble drevet for sju. Rekken av løslatelser gikk raskt: Neurath i 1954 og Raeder i 1955, begge av helsegrunner; Dönitz i 1956, som hadde sonet ferdig; Funk i 1957 av helsegrunner. 30. september 1966 gikk Speer og Schirach ut etter tjue år på dagen.

Hvorfor satt Heß alene i over tjue år?

Fra 30. september 1966 var Rudolf Heß den eneste fangen i Spandau. Det varte til 17. august 1987 – nesten tjueen år. Han var da 93 år gammel.

Grunnen var enkel og helt konkret: firemaktsordningen krevde enstemmighet, og Sovjetunionen la ned veto hver eneste gang. Familien søkte gjentatte ganger om benådning, og flere vestlige politikere støttet søknadene. De strandet alle på det sovjetiske vetoet. Vestmaktene hadde ingen mulighet til å løslate ham alene uten å bryte hele avtalen.

Ordningen var like konsekvent på driftssiden. De fire seiersmaktene bevoktet fengselet på omgang, med skifte av vaktansvar én gang i måneden. Det ga et av de merkeligste bildene fra den delte byen: gjennom Berlinblokaden, murbyggingen i 1961 og alle årene med isfront var Spandau det ene stedet der sovjetiske og vestlige offiserer møttes og samarbeidet uten avbrudd, om én gammel mann. Det gjorde fengselet til et diplomatisk instrument like mye som en straffeanstalt. Vil du se hvor tett fire-maktsystemet ellers preget byen, henger dette sammen med agentbroen Glienicker Brücke og luftbroen i 1948.

Kostnadene ved å holde et helt fengsel i drift for én fange ble jevnlig kritisert i vesttysk presse. Det ble likevel ikke gjort noe med saken, fordi ingen av partene ønsket å gi den andre siden en gratis politisk seier.

Døden i 1987 – og striden om den

17. august 1987 ble Heß funnet livløs i hagehuset i fengselsgården, med et skjøteledning rundt halsen. Den offisielle konklusjonen var selvmord.

Familien til Heß har aldri godtatt den konklusjonen og har hevdet at han ble drept. Påstanden er blitt gjentatt i nynazistiske miljøer i førti år, og gjøres til et poeng i seg selv. Det finnes ikke dokumentasjon som understøtter drapsteorien, og de britiske undersøkelsene og de senere gjennomgangene har konkludert med selvmord. Samtidig er det riktig at deler av materialet lenge var klassifisert, og at det ga næring til spekulasjonene. Skal du forholde deg til dette, er hovedpoenget at det ikke er en åpen historikerstrid – det er en politisk motivert påstand fra ett hold.

Etter dødsfallet ble begravelsen flyttet til et sted som først ble holdt hemmelig, nettopp fordi myndighetene så tilstrømningen av gamle og nye nazister. Heß ble senere gravlagt i Wunsiedel i Bayern. Graven ble et årlig valfartsmål for nynazister, og ble fjernet i 2011 etter avtale med familien og menigheten.

Hvorfor ble bygningen revet, og hvor grundig?

Fordi de fire maktene var enige om at et bevart Spandau-fengsel ville bli et pilegrimsmål. Det er hele forklaringen, og den ble ikke skjult: hensikten var å hindre at stedet ble misbrukt til nynazistisk propaganda.

Rivingen startet fem uker etter dødsfallet og var ferdig 4. november 1987. For å sikre at ingenting kunne bli relikvier, ble rivningsmassen malt til pulver og dumpet i Nordsjøen. Det er en usedvanlig grundig behandling av en bygningsmasse, og den sier noe om hvor alvorlig myndighetene tok risikoen.

Framgangsmåten er blitt diskutert i ettertid. Kritikken går ut på at man samtidig utslettet et autentisk sted for et helt annet kapittel – de politiske fangene fra 1933 til 1945, som det ikke finnes noe fysisk minnesmerke for på tomta. Argumentet for rivingen er like enkelt: erfaringen fra andre steder tilsier at et bevart bygg her ville blitt et samlingssted. Begge deler kan være riktig samtidig.

At handelen med gjenstander fra fengselet har fortsatt i tiår, viser at frykten ikke var teoretisk. Bestikk, bøker og hemmelig tatte innendørsfotografier fra fengselet dukker fortsatt opp i omsetning.

Hva står der i dag?

En dagligvarebutikk. Ikke et minnesmerke, ikke en informasjonstavle av betydning – en Kaufland med parkeringsplass.

Bakgrunnen er at tomta lå inntil den britiske kasernen Smuts Barracks og dermed innenfor militært sperreområde. Der fengselet hadde stått, bygget britene et kjøpesenter for militært personell fra de vestlige alliertes styrker, Britannia Centre Spandau. Byggingen startet i mai 1988 og sto ferdig 18. september 1990. Etter at de allierte trakk seg ut av Berlin, ble senteret sivilt. I dag er det vanlig detaljhandel.

Vær ærlig med deg selv om hva du reiser ut til. Dette er ikke et minnested. Det er en tomt der noe er borte, og det er nettopp poenget – men det gir en heller mager opplevelse hvis du bruker halvannen time hver vei på å komme dit og tilbake. Skal du først til Spandau, er Zitadelle Spandau det som faktisk er verdt tiden, og det er der historien om fengselet blir formidlet.

Er det noe å se om temaet interesserer deg?

Zitadelle Spandau viste utstillingen «Spandau Prison. 1877–1987» i Zeughaus fra 15. august 2025 til 17. mai 2026. Den dekket hele husets historie, ikke bare årene med de sju, og viste blant annet private gjenstander etter Heß og hemmelig tatte innendørsbilder tatt av en amerikansk fengselsvakt. Utstillingen er avsluttet, så du kan ikke se den nå – men museet på Zitadelle formidler temaet videre, og det er dit spørsmålene om fengselet blir stilt.

For sammenhengen rundt Nürnberg-dommene og hva de sju faktisk var dømt for, er Topographie des Terrors det beste utgangspunktet i sentrum. Vil du se motstanden mot regimet fra innsiden av apparatet, ligger Bendlerblock og 20. juli-attentatet midt i byen. Den lange linjen fra festningsby til firemaktsstad står i Berlins historie.