«Ich bin ein Berliner.» Fire ord fra en amerikansk president ble ett av den kalde krigens mest berømte utsagn. John F. Kennedy sa dem foran rådhuset i Schöneberg 26. juni 1963, til en folkemengde på anslagsvis 450 000 mennesker. For vestberlinerne, innestengt bak muren i snart to år, var det et løfte om at de ikke sto alene.
En by under press
Da Kennedy kom til Berlin, hadde muren stått i knapt to år. Byen var delt, Vest-Berlin var en vestlig øy dypt inne i DDR, og mange vestberlinere fryktet at de vestlige maktene til slutt ville ofre dem for en avtale med Sovjetunionen. Kennedy var den første amerikanske presidenten som besøkte den delte byen etter at grensen ble stengt 13. august 1961.
Berlin hadde i årene før vært den kalde krigens farligste brennpunkt. I 1958 stilte Sovjetunionen et ultimatum om at de vestlige maktene skulle trekke seg ut av byen, og i 1961 kulminerte krisen med at grensen ble stengt. Frykten for at Vest-Berlin til slutt kunne bli en brikke i et stormaktsoppgjør, lå tungt over byen da Kennedy kom.
Besøket falt sammen med 15-årsmarkeringen for luftbroen i 1948–49, den gang Vest-Berlin ble forsynt fra lufta i elleve måneder. Det var luftbroen som hadde snudd forholdet mellom vestberlinerne og amerikanerne fra okkupanter til beskyttere, og Kennedy-besøket bygde videre på nettopp den forbindelsen.
Dagen i Berlin
26. juni 1963 kjørte Kennedy gjennom byen mens rundt to millioner mennesker sto langs gatene. Han ble tatt med til grensen for å se muren på nært hold, og til Brandenburger Tor, som DDR hadde dekket med store røde tøystykker slik at presidenten ikke skulle kunne se inn i øst. Han besøkte også Checkpoint Charlie.
Det synet gjorde tydelig inntrykk. Da Kennedy senere på dagen sto på balkongen foran rådhuset i Schöneberg, la han manuskriptet delvis til side. Talen ble kortere, skarpere og mer følelsesladet enn planlagt.
Talen
Kjernen i talen var et angrep på forestillingen om at kommunismen kunne være et fremskritt. Fire ganger gjentok Kennedy vendingen «Lass sie nach Berlin kommen» – la dem komme til Berlin – rettet mot alle som mente det gikk an å samarbeide med det østtyske regimet. Poenget var at Berlin selv var beviset på det motsatte.
Talen åpnet og lukket med den samme setningen: «Ich bin ein Berliner». Kennedy brukte den for å si at et fritt menneske, uansett hvor det bor, kan kalle seg berliner – slik en romersk borger i antikken stolt kunne si «civis Romanus sum». Folkemengden svarte med et jubelbrøl. Willy Brandt, som da var Berlins regjerende borgermester, sto ved siden av ham.
Kennedy snakket ikke tysk, og hadde fått den korte setningen skrevet ut lydrett på en lapp. Han øvde på uttalen like før talen, sammen med en tolk. At en amerikansk president tok seg bryet med å si nettopp disse ordene på tysk, gjorde inntrykket enda sterkere på dem som sto og hørte på.
Det er en seiglivet vandrehistorie at Kennedy ved å si «ein Berliner» egentlig kalte seg selv en smultbolle, fordi «Berliner» også er et bakverk. Det stemmer ikke. Setningen er språklig korrekt, og ingen i folkemengden misforsto den. Bakverket kalles dessuten sjelden «Berliner» nettopp i Berlin – der heter det «Pfannkuchen».
Jubelen – og ettertanken
Kennedy var fulgt av forbundskansler Konrad Adenauer og av Berlins borgermester Willy Brandt, og de tre opplevde en folkemengde som kokte over. For en ung president som selv hadde vært nær ved å utløse atomkrig under Cuba-krisen året før, var det et bilde av den frie verden samlet bak Berlin.
Senere samme dag holdt Kennedy en langt roligere tale ved Freie Universität, det frie universitetet som vestberlinske studenter hadde grunnlagt etter at det gamle universitetet havnet i øst. Der la han vekt på tålmodighet og på at delingen en dag ville ta slutt gjennom gradvis endring, ikke konfrontasjon. De to talene samme ettermiddag – den heftige på rådhusplassen og den ettertenksomme på universitetet – viser at «Ich bin ein Berliner» var kalkulert følelse, ikke bare improvisasjon. Kennedy skal etterpå ha sagt til sin nære rådgiver at de aldri kom til å oppleve en dag som denne igjen.
Fem måneder senere
Talen ble stående som et av den kalde krigens store øyeblikk – ikke fordi den endret politikken, men fordi den ga vestberlinerne noe de trengte: en følelse av at verdens mektigste land sto sammen med dem. Fem måneder senere, 22. november 1963, ble Kennedy skutt og drept i Dallas. Sjokket i Berlin var enormt. Plassen foran rådhuset i Schöneberg fikk raskt nytt navn: John-F.-Kennedy-Platz.
Stedet du kan besøke
Rathaus Schöneberg står fortsatt ved John-F.-Kennedy-Platz, og balkongen der Kennedy talte er lett å kjenne igjen. En minneplate på bygget markerer hendelsen. Rådhuset var i praksis Vest-Berlins regjeringssete under delingen, siden det egentlige rådhuset, Rotes Rathaus, lå i øst.
I tårnet henger Freiheitsglocke – frihetsklokka – en gave fra amerikanske borgere i 1950, støpt etter modell av Liberty Bell i Philadelphia. Den ringer fortsatt daglig. Bygget brukes i dag til lokal forvaltning for bydelen Tempelhof-Schöneberg, og selve plassen er fritt tilgjengelig hele døgnet.
Rathaus Schöneberg ligger ved John-F.-Kennedy-Platz i bydelen Schöneberg. Nærmeste stasjon er U-Bahn Rathaus Schöneberg (U4), med utgang rett ved plassen. Plassen og bygningens ytre er fritt tilgjengelig; det er ingen inngangsbillett.
Sett i sammenheng
Kennedy-talen hører til den kalde krigens Berlin, sammen med luftbroen før den og Ronald Reagans «tear down this wall»-tale ved Brandenburger Tor i 1987 etter. Selve grensen som Kennedy kom for å se, er tema i Berlinmuren, og hele det historiske forløpet finner du i Berlins historie.
Ofte stilte spørsmål
Hvor holdt Kennedy «Ich bin ein Berliner»-talen?
Foran rådhuset i Schöneberg, Rathaus Schöneberg, på plassen som i dag heter John-F.-Kennedy-Platz. Datoen var 26. juni 1963.
Kan jeg besøke stedet i dag?
Ja. Rathaus Schöneberg og plassen foran er fritt tilgjengelig. En minneplate markerer talen, og frihetsklokka henger fortsatt i tårnet. Nærmeste stasjon er U-Bahn Rathaus Schöneberg (U4).
Betyr «Ich bin ein Berliner» egentlig «jeg er en smultbolle»?
Nei. Det er en myte. Setningen er grammatisk riktig og ble forstått av alle som var til stede. Bakverket kalles «Pfannkuchen» i Berlin.