OL i Berlin 1936

Berlinguiden.net · Reiseguide til Berlin·Kontrollert juli 2026 av Terje Moy, ansvarlig redaktør · slik kontrollerer vi fakta

De ellevte olympiske sommerlekene gikk i Berlin fra 1. til 16. august 1936. De var det mest vellykkede propagandaframstøtet nazi-regimet gjennomførte i fredstid, og de er blitt husket for en historie som ikke stemmer. Her er det som faktisk skjedde – og hva som står igjen i byen i dag.

Hvorfor fikk Nazi-Tyskland lekene i det hele tatt?

Fordi de ble tildelt et annet Tyskland. Den internasjonale olympiske komiteen ga lekene til Berlin 13. mai 1931, halvannet år før Hitler ble rikskansler. Tildelingen var ment som en gest: Weimar-republikken skulle tilbake i det gode selskap etter isolasjonen som fulgte første verdenskrig.

Da nazistene overtok i 1933, hadde de i utgangspunktet ingen sans for arrangementet. Den olympiske tanken om folkeforsoning var blitt avvist som «åndelig villfarelse» i partipressen. Goebbels så raskt hva slags gave dette var, og snudde. Fra da av var lekene et statsprosjekt.

Boikottbevegelsen som fulgte, var reell. Det ble arbeidet for boikott i USA, Storbritannia, Frankrike, Sverige, Tsjekkoslovakia og Nederland. Avgjørelsen falt i USA i desember 1935, da Amateur Athletic Union med knapp margin stemte mot boikott. Da fulgte de andre landene etter. En parallell «Folkeolympiade» i Barcelona sommeren 1936 ble avlyst da den spanske borgerkrigen brøt ut – noen dager før den skulle starte.

Tyskland hadde på forhånd gitt IOC en skriftlig erklæring om at lekene sto åpne for «alle raser og konfesjoner». Erklæringen var verdiløs i praksis: jødiske idrettsutøvere hadde vært utestengt fra tyske klubber og treningsanlegg siden april 1933 og klarte derfor ikke kvalifiseringskravene.

Fasaden: det som ble ryddet bort før gjestene kom

Regimet gjennomførte en systematisk opprydding i bybildet. Skilt som forbød jøder adgang til offentlige bygninger og parker ble tatt ned. Salget av hetsbladet Der Stürmer ble forbudt i lekeperioden. Propagandaministeriet ga pressen beskjed om å dempe retorikken. Utenlandske besøkende skulle heller ikke rammes av paragraf 175, straffebestemmelsen mot seksuell omgang mellom menn.

Samtidig gikk det andre veien for dem som ikke passet inn i bildet. 16. juli 1936, drøyt to uker før åpningen, arresterte politiet rundt 600 sinti og romer i Berlin og omegn og internerte dem i en leir på kloakkslamsmarkene i Marzahn, i utkanten av byen. Leiren ble stående til krigen. Få kilometer nord for byen ble konsentrasjonsleiren Sachsenhausen bygget mens lekene pågikk.

To utøvere illustrerer hvor tynn åpenheten var. Høydehopperen Gretel Bergmann, som var på verdensnivå, ble kastet ut av klubben sin i 1933 og holdt utenfor det tyske laget i 1936. Fekteren Helene Mayer, olympisk mester i 1928 og etter Nürnberglovene regnet som «halvjøde», fikk stille for Tyskland – hun var i praksis alibiet. Hun tok sølv og gjorde Hitler-hilsen på seierspallen, noe som har vært omdiskutert siden. Ingen annen jødisk utøver representerte Tyskland i sommerlekene.

Ni utøvere som var jøder eller hadde jødisk bakgrunn vant medaljer i Berlin, fem av dem ungarere. Sju jødiske amerikanske utøvere reiste til Berlin, flere av dem under press fra jødiske organisasjoner om å bli hjemme.

Hva skjedde egentlig mellom Hitler og Jesse Owens?

Den korte versjonen: ingenting. Historien om at Hitler nektet å håndhilse på Jesse Owens er den mest seiglivete myten fra disse lekene, og den holder ikke.

Det som skjedde, var dette. På den første konkurransedagen tok Hitler imot vinnere i losjen sin – tyske og finske. Da han forlot stadion før dagens siste seremoni, sto den afroamerikanske høydehopperen Cornelius Johnson igjen uten samme behandling. IOC grep inn og krevde at Hitler enten måtte gratulere alle vinnere eller ingen. Han valgte ingen. Fra dag to av tok han ikke imot noen på tribunen.

Owens vant sitt første gull 3. august, altså etter at den regelen var på plass. Han ble aldri stilt overfor et håndtrykk han kunne bli nektet. Owens selv avviste snubb-historien i mange år og sa at han hadde fått en vennlig gest fra Hitlers losje. Han pekte i stedet på et annet svik: etter lekene inviterte president Roosevelt bare de hvite utøverne til Det hvite hus. Verken telegram eller mottakelse gikk til den mest suksessrike utøveren i verden.

Owens vant 100 meter, 200 meter, lengde og stafetten 4 × 100 meter. I lengde hoppet han 8,06 og slo tyske Luz Long. De to ble venner under konkurransen, og etter seremonien gikk de arm i arm mot tribunene – en scene nazistene ikke satte pris på. Long falt i krigen i 1943. De atten afroamerikanske utøverne tok til sammen 14 medaljer i Berlin, og reiste hjem til nøyaktig de samme lovene og den samme segregeringen som før.

Det er verdt å holde fast ved begge deler samtidig: Owens' resultater var en real ripe i lakken på raseideologien, og lekene var likevel en propagandaseier for regimet. Det ene avlyste ikke det andre.

Fakkelstafetten ble funnet opp her

Ritualet mange tror er antikt, er fra 1936. Ideen kom fra Carl Diem, generalsekretær i den tyske organisasjonskomiteen. Flammen ble tent i Olympia i Hellas med et parabolspeil og båret i stafett gjennom sju land til Berlin. Det ga regimet nøyaktig det bildet det ville ha: en linje fra antikkens Hellas til det nye Tyskland.

Under lekene brant den olympiske ilden to steder i sentrum, i Lustgarten foran Altes Museum og foran bysslottet. Siste etappe i byen ble løpt av berlinerløperen Siegfried Eifrig. At ritualet i dag oppfattes som selvfølgelig og uskyldig, sier noe om hvor godt iscenesettelsen fungerte.

Riefenstahls «Olympia» – kunst eller propaganda?

Leni Riefenstahl fikk oppdraget med å filme lekene etter å ha laget partidagsfilmen «Triumph des Willens» i 1934. Opptakene ble gjort med et stort apparat og teknikk som var ny for sin tid, blant annet kameragroper og skinnegående kameraer.

Diskusjonen om filmene har gått i snart nitti år. Riefenstahl hevdet livet ut at «Olympia» var en ren sportsfilm uten politisk innhold. Argumentet mot er ikke først og fremst at det står hakekors i bildene, men at hele formspråket – kroppsdyrkingen, lyssettingen, koblingen til antikken – er identisk med det regimet brukte om seg selv. Premieredatoen gjør det ikke lettere å forsvare uskyldsposisjonen. Filmene er tilgjengelige og verdt å se, men de er en kilde til hvordan regimet ville framstå, ikke et nøytralt referat av lekene.

Norge slo Tyskland i det eneste landskampen Hitler så

Fotball var olympisk gren i 1936, og Norge er en fotnote i tysk idrettshistorie av en helt bestemt grunn. Det tyske laget røk ut i mellomrunden etter 0–2 mot Norge. Det var den eneste landskampen Adolf Hitler noen gang overvar, og resultatet la en demper på stemningen blant tyske tilskuere som ellers hadde mye å juble for. Norge gikk videre og endte med bronse.

Tyskerne vant til gjengjeld gull i håndball utendørs, en gren som bare var olympisk denne ene gangen, og gjorde det svært godt i turn, friidrett, roing, sykkel og ryttersport.

Hva kan du se i dag?

Tyngdepunktet er selvsagt Olympiastadion og Olympiaparken i vest. Anlegget står, det brukes, og det har egen omvisning og egen artikkel her – vi gjentar ikke praktisk informasjon om det her.

Utover selve stadion er det tre andre spor som er verdt å kjenne til:

• Minnestedet i Marzahn. Ved Parkfriedhof Marzahn i øst står minnesteinen for tvangsleiren fra juli 1936. Det er et stille og lite besøkt sted, langt fra turistruta, og det hører logisk sammen med et OL-besøk.
• Sachsenhausen. Leiren i Oranienburg ble bygget mens lekene pågikk. Den ligger under en time nord for byen og har sin egen gjennomgang her.
• Den olympiske landsbyen i Elstal. Rundt 25 kilometer vest for byen, utenfor Berlins grense, ligger det som var innkvarteringen for de mannlige utøverne. Området er langt vanskeligere tilgjengelig enn folk tror.

Merk at Jesse Owens aldri bodde i huset som bærer navnet hans. Det ble oppkalt etter ham i ettertid, og rommet inne er en rekonstruksjon.

Hvordan bør du lese lekene i dag?

Nøkternt. Berlin 1936 var ikke et arrangement som gikk galt; det var et arrangement som gikk etter planen. Den utenlandske pressen skrev i all hovedsak positivt, og New York Times mente lekene hadde brakt Tyskland «tilbake i folkenes rekker». Bare noen få journalister, blant dem amerikanske William Shirer, skrev at glansen var en fasade.

Bare dager etter åpningsseremonien sendte Hitler tyske tropper og materiell til Spania for å støtte Franco. To dager etter avslutningen tok Wolfgang Fürstner, sjefen for den olympiske landsbyen, sitt eget liv da han ble avskjediget fra militæret på grunn av jødisk familiebakgrunn. Tre år senere begynte krigen.

Vil du se hvordan regimet bygget for å bli sett, henger dette sammen med nazitidens arkitektur i Berlin. Vil du ha den politiske forhistorien til lekene, ligger den i Weimar-tidens Berlin og videre i Topographie des Terrors, som dokumenterer selve terrorapparatet.