Marzahn-Hellersdorf

Berlinguiden.net · Reiseguide til Berlin·Kontrollert juli 2026 av Terje Moy, ansvarlig redaktør · slik kontrollerer vi fakta

Marzahn-Hellersdorf er der DDR bygde flest boliger på kortest tid, og det er fortsatt det bydelen er kjent for. Nesten 300 000 mennesker bor her. Samtidig ligger fem gamle landsbyer inni bebyggelsen, en av dem nesten intakt med kirke, mølle og gårdstun. Bydelen har også en av Berlins mest besøkte parker. Denne artikkelen forsøker å beskrive stedet slik det er – ikke som en kuriositet, og ikke som et prosjekt du skal føle noe bestemt om.

Hvem bor der?

Bydelen består av fem gamle landsbyer som er vokst sammen: Biesdorf, Hellersdorf, Kaulsdorf, Mahlsdorf og Marzahn. Alle ble første gang nevnt i skriftlige kilder mellom 1300 og 1375, og alle ble innlemmet i Berlin i 1920. Marzahn ble egen bydel 5. januar 1979, Hellersdorf ble skilt ut 1. juni 1986, og de to ble slått sammen igjen 1. januar 2001.

Fordelingen internt er avgjørende for å forstå stedet. Den store, blokkbygde delen ligger nord og vest. Den ligger på omtrent en tredjedel av arealet, men huser rundt to tredjedeler av befolkningen. Resten – Biesdorf, Kaulsdorf og Mahlsdorf i sør – er småhusområder med hager, rekkehus og villaveier som ikke ligner på noe folk forbinder med navnet Marzahn.

Marzahn-Hellersdorf er ikke et industriområde eller en sovende utkant. Det er en bydel som først og fremst er bygget for å bo i, og statistikken bekrefter det: 39 prosent av arealet er boligareal, den nest høyeste andelen i Berlin etter Neukölln, ifølge bydelsstatistikken på berlin.de (tall per 31.12.2023).

Stemmer det at dette er Europas største plattebyggområde?

Det er en påstand som går igjen, og vi finner ingen offisiell kilde som slår den fast. Det bydelen selv sier, er at storsatsingsområdet har rundt 100 000 leiligheter. Det er uansett en av de største sammenhengende utbyggingene av sitt slag i Europa – og om den er nummer én eller nummer tre, endrer ikke hva du ser når du står der.

Det du ser, er dette: elleve etasjer, felles trapperom, brede grøntdrag mellom blokkene, garasjerekker, skoler og barnehager plassert i midten av hvert kvartal. Byggesystemet het WBS 70 og var industrialisert i ordets egentlige forstand – elementene kom ferdige fra fabrikken og ble satt sammen på plassen.

Atten timer per leilighet er det tallet som forklarer hele bydelen. Boligmangelen i DDR var akutt, og løsningen var å behandle boliger som serieprodukter. Resultatet var leiligheter med sentralvarme, varmt vann og eget bad – ting som manglet i store deler av Prenzlauer Berg og Friedrichshain på samme tid. Å flytte hit i 1985 var et opprykk, ikke et nederlag. Det er en detalj som ofte forsvinner i beskrivelser av området.

Museumsleiligheten er den beste innfallsvinkelen til dette hvis du er interessert. To timer i søndagsvinduet, og du har sett hvordan en helt vanlig østtysk familie bodde. Vil du ha det bredere bildet av hverdagen, går vi gjennom det i Livet i Øst-Berlin; den mer turistrettede versjonen finner du i DDR Museum i sentrum.

Hva er igjen av landsbyen Marzahn?

Mer enn du skulle tro. Alt-Marzahn er en bevart angerlandsby – den tyske landsbytypen med et langstrakt fellesareal i midten og gårdene rundt – og den ligger midt mellom høyblokkene med sin opprinnelige struktur intakt.

På landsbyplassen står Bockwindmühle, en fungerende bukkvindmølle. Den nåværende er den fjerde på stedet, bygget i 1993–94, og den maler faktisk korn: opptil 1 000 kilo rug eller hvete om dagen, som blir til «Marzahner Mühlenbrot» og selges til besøkende. Møllen er synlig fra hovedveien og er blitt bydelens uoffisielle logo.

Dorfkirche ved siden av ble bygget i 1870–71 etter tegninger av Friedrich August Stüler – samme arkitekt som sto bak Neues Museum på Museumsøya. Den minste av de tre klokkene er fra 1660.

På samme anger ligger KulturGut med kulturprogram og keramikkverksted, og en Tierhof med husdyr, en kornlærehage og gammelt landbruksmaskineri. For barn er kombinasjonen mølle, dyr og bakst en solid time. Det er også et av få steder i Berlin der du står i en middelalderlandsby og ser tolv etasjer over hekken.

Fire steder til, i prioritert rekkefølge

Gärten der Welt er bydelens største trekkplaster og har egen artikkel hos oss – se Gärten der Welt. Kort sagt: parken åpnet 9. mai 1987 som «Berliner Gartenschau» til byens 750-årsjubileum, ble utvidet kraftig til hageutstillingen IGA i 2017, og inneholder nå kinesisk, japansk, koreansk, balinesisk, orientalsk, kristen og engelsk hage pluss en taubane over anlegget og Kienberg-høyden på 104 meter. Åpent daglig fra klokka 9 til solnedgang.

Gründerzeitmuseum i Gutshaus Mahlsdorf er det mest særpregede museet i bydelen, og en historie for seg. Lothar Berfelde, kjent som Charlotte von Mahlsdorf, reddet det gamle godshuset fra riving og fylte det med en privat samling gründerzeit-møbler og mekaniske musikkmaskiner. Museet ble senere verdenskjent gjennom teaterstykket «I Am My Own Wife», som hadde premiere på Broadway i 2003. Blant inventaret står den komplette baren fra den legendariske knipa «Mulackritze» i det gamle Berlin.

Schloss Biesdorf er en villa fra 1868 som Werner von Siemens kjøpte i 1887 og ga videre til sønnen. I dag er den kommunalt galleri med skiftende utstillinger av samtidskunst, ofte med fokus på byrom og på DDR-kunst i samarbeid med Kunstarchiv Beeskow. Parken rundt er fredet og regnes som en av bydelens fineste.

Marzahner Promenade er bydelens gågate, mellom S-Bahn-stasjonen Marzahn og boligområdene. Den er ikke en severdighet. Den er et lokalt handelssenter med bakerier, kiosker, en Netto og et par kafeer, og i tillegg et lite kunstprosjektrom i lokalene til det gamle Galerie M. Skal du forstå bydelen, er en halvtime her mer opplysende enn noen park. Skal du underholdes, hopp over den.

Til slutt en arkitektonisk fotnote for de spesielt interesserte: utstillingssenteret Pyramide ved Alice-Salomon-Platz er tegnet av Ralf Schüler og Ursulina Schüler-Witte, det samme arkitektparet som lagde ICC ved messeområdet og Bierpinsel i Steglitz. Hele forfatterskapet deres står i Berlin, i tre bydeler, og alle tre byggene deler samme kompromissløse tro på formen.

Hvordan kommer du dit?

Godt, faktisk. Området ble bygget med kollektivtransport som forutsetning, ikke som ettertanke.

• S7 fra Hauptbahnhof og Alexanderplatz går til Marzahn og videre til Ahrensfelde. Til Marzahn tar det rundt 25 minutter fra Alexanderplatz.
• U5 fra Alexanderplatz går til Elsterwerdaer Platz, Kaulsdorf-Nord, Hellersdorf og videre til Hönow.
• Trikk M6, M8, 18 og M16 dekker Alt-Marzahn og boligområdene internt. M6 og M8 går helt inn til Mitte.
• S5 betjener Biesdorf, Kaulsdorf og Mahlsdorf i sør.

De aller fleste målene i denne artikkelen ligger i takstsone B, altså innenfor en vanlig AB-billett. Endestasjonene helt i ytterkant kan ligge i sone C – sjekk i BVG-appen hvis du skal helt ut. Vi forklarer systemet i gjennomgangen av sone A, B og C.

Er det verdt turen for en tilreisende?

Ærlig svar: for de aller fleste, nei – med unntak av Gärten der Welt, som er en fullverdig attraksjon på egne premisser og som du kan besøke uten å tenke på bydelen rundt.

Men det finnes to grupper som får mye ut av en tur hit.

Den første er den som er genuint interessert i DDR og i etterkrigstidens byplanlegging. For dem er Marzahn-Hellersdorf mer opplysende enn noe museum i sentrum, fordi det ikke er kuratert. Museumsleiligheten, en tur langs Marzahner Promenade og en time i Alt-Marzahn gir en forståelse av østtysk hverdag som DDR-museet ved Berliner Dom ikke kommer i nærheten av. Kombinasjonen med Lichtenberg, der Stasi-museet ligger, er den mest sammenhengende «DDR-dagen» du kan lage i Berlin.

Den andre gruppen er familier. Gärten der Welt med taubane, vannlekeplass og labyrint er en av byens beste heldagsaktiviteter for barn, og møllen og dyrene i Alt-Marzahn er en fin oppfølger. Vi har samlet resten av alternativene i Berlin med barn.

Hva du ikke skal komme hit for: kafeer, natteliv, shopping, arkitekturperler eller stemning. Det finnes lite av det, og det er ikke stedets oppgave å levere det.

Og en siste ting, som er verdt å si rett ut. Marzahn har et rykte i Tyskland, og deler av det er fortjent og deler av det er gammelt. Bydelen har sosiale utfordringer i enkelte områder, og den har hatt problemer med høyreekstremisme – den fikk i 2009 utmerkelsen «Ort der Vielfalt» nettopp for arbeidet mot det. Som besøkende på dagtid merker du ingenting av dette. Du går rundt i en helt vanlig europeisk boligbydel, med lekeplasser, hunder, folk på vei hjem fra butikken og mye grønt mellom husene.

Det er lett å skrive om Marzahn som et arkitekturfenomen og glemme at det først og fremst er en adresse. Nesten 300 000 mennesker har postkassen sin her. Går du av S-Bahnen på en tirsdag i mai og setter deg på en benk i Alt-Marzahn med møllen i bakgrunnen, er det ikke et poeng som blir bevist. Det er bare en bydel.