Stasi-fengselet Hohenschönhausen

Berlinguiden.net · Reiseguide til Berlin·Kontrollert juli 2026 av Terje Moy, ansvarlig redaktør · slik kontrollerer vi fakta

Hohenschönhausen var Stasis sentrale varetektsfengsel. Anlegget står i dag omtrent slik det ble forlatt i 1990 – cellene, avhørsrommene, transportbilene. Omvisningene ledes i stor grad av tidligere fanger. Selve utstillingene er gratis; omvisningen koster 9 €, og den er hele poenget med å dra hit.

Tre lag med historie på samme tomt

Bygningen var opprinnelig en storkjøkken- og kantinebygning fra nazitiden. Sommeren 1945 tok den sovjetiske sikkerhetstjenesten NKVD den over og innredet Speziallager Nr. 3. Fram til oktober 1946 satt rundt 20 000 mennesker internert her under forhold som kostet mange livet.

Fra 1947 ble kjelleren bygget om til sentralt varetektsfengsel for hele den sovjetiske sonen: 68 celler uten dagslys, betonggulv, ingen møbler ut over en trebrisk. Fangene kalte det U-Boot – undervannsbåten. Flere av cellene var vanceller, der fangen sto i kaldt vann.

I 1951 overtok DDRs Ministerium für Staatssicherheit anlegget og gjorde det til sitt sentrale varetektsfengsel. I 1960 sto et nytt cellebygg ferdig, oppført av fangene selv. Fram til 1989 satt rundt 11 000 mennesker i varetekt her.

Fra fysisk til psykisk press

Det er skiftet mellom de to periodene som gjør stedet særlig lærerikt. Under NKVD og i de første DDR-årene ble fanger banket opp og holdt i kulde og mørke. Fra 1950-tallet gikk Stasi over til metoder som ikke etterlot merker.

Fangen ble hentet om natten, kjørt i en varebil merket «fisk» eller «brød» og satt inn uten å vite hvor i landet han befant seg. Deretter fulgte isolasjon, uforutsigbare avhørstider, lysbrudd i søvnen, ingen kontakt utenfra, ingen informasjon om anklagen. Avhørene kunne gå i måneder. Målet var ikke bevis – det var et signert tilståelsesdokument.

Metoden hadde et navn i Stasis egne instrukser: Zersetzung, nedbryting. Den ble også brukt utenfor fengselsmurene, mot opposisjonelle i hverdagen deres.

Området som ikke fantes

Hele nabolaget rundt fengselet var militært sperreområde. Det var ikke tegnet inn på Øst-Berlins offentlige kart – der lå det bare et hvitt felt. Folk som bodde i strøket visste at det foregikk noe bak murene, men ikke hva. Da omvisningene startet på 1990-tallet, kom det naboer som først da forsto hva de hadde bodd ved siden av.

Omvisningen

Du kan gå fritt i de to permanente utstillingene, men selve fengselet ses bare med guide. Omvisningen varer rundt halvannen time pluss en introduksjonsfilm, og går gjennom U-Boot-kjelleren, nybygget fra 1960, avhørsrom og fangetransportkjøretøyene.

Guidene er tidligere politiske fanger og historikere. Møter du en tidligere innsatt, forteller vedkommende sin egen historie i det rommet den skjedde i. Det er en annen type formidling enn et vanlig museum, og den er både sterkere og mer krevende. Regn med at du bruker resten av ettermiddagen på å tenke på det.

Slik kommer du dit

Minnestedet ligger i Lichtenberg, et stykke utenfor sentrum, og det er trikk som gjelder:

• Trikk M5 til Freienwalder Straße, deretter rundt ti minutters gange.
• Trikk M6 eller 16 til Genslerstraße.
• Buss 256 til Große-Leege-Straße/Freienwalder Straße.

Fra Alexanderplatz tar det 35–45 minutter. Alt ligger i sone A/B, så vanlig AB-billett holder. Kommer du med S-Bahn, er Landsberger Allee eller Lichtenberg de naturlige overgangspunktene til trikk.

Det andre halve bildet

Stasi-museet i Ruschestraße viser den samme organisasjonen fra ledelsens side – kontorene, teknikken, byråkratiet. De to stedene ligger fire kilometer fra hverandre og hører sammen. Livet i Øst-Berlin gir hverdagskonteksten, og Berlinmuren forklarer hvorfor det å prøve å dra var straffbart i seg selv.